You are currently browsing the category archive for the ‘Utklipp’ category.
Å etablere en sti høres overkommelig ut, men små prosjekter trenger også en plan. I alle fall om de skal bli gode.
Internett er uvurderlig. Jeg trengte en referanse på standardavtale mellom grunneier og tilrettelegger av tursti, og fant en hel veileder for opparbeiding og merking av nye turstier – utarbeidet av Polarsirkelen friluftsråd.
Man skulle tro at det å lage en sti var en enkel sak. Det er det for så vidt også, men som med alt annet så er ideen ikke mer verdt enn kvaliteten på gjennomføringen. Det kreves litt mer enn å gå den opp. I alle fall om du ønsker at den skal bli brukt. Den må opparbeides og merkes, og det må lages avtale med grunneiere først. Kanskje er det også behov for spesielle tiltak som bru, klopp eller man ønsker en benk og bålplass. Prosjektet må finansieres og utføres, og ikke minst vedlikeholdes. Dessuten må noen ha ansvaret for alt dette, eller i det minste ansvaret for at man deler på ansvaret. Alt dette krever en plan, og da er denne veilederen et utmerket sted å starte. I tillegg til punktvis gjennomgang av alle oppgaver som bør gjennomgås, inneholder den også standardavtale mellom grunneier og tilretteleggeren. Last Veilederen for merka turstier ned her.
Innbyggerne i Flesberg kommune gjennomførte i sommer det som må være landets desidert største dugnad.
Det finnes små dugnader og det finnes store dugnader. Og så finnes det Flesbergdugnader. Til sammen 400 personer inkludert 50 med egne anleggsmaskiner la ned til sammen 10000 dugnadstimer på to helger i juli. Resultatet ble Stevningsmogen fritidsspark.
Se presseomtale av prosjektet og prosjektets egen facebookside.
Les også tidligere blogg innlegg om lokal deltakelse i stedsutviklingen.
”Vi synes å ha glemt at vi ikke kan leve av byer. Grunnen til at vi overhodet lever i byer er at vi er spisende dyr, som fant ut hvordan vi kunne dyrke korn.”
Matproduksjon og byutvikling har hatt et tett forhold gjennom historien, helt siden man rundt middelhavsområdene begynte å dyrke jorda for 10.000 år siden og dannet grunnlaget for fast bosetting. Siden den gang har produksjon, distribusjon og salg av mat vært tett bundet til utviklingen av de stedene vi bor. Carol Steel, forfatteren bak ’Hungry City: How Food Shapes Our Lives’, minner oss om dette og forteller hvorfor forholdet mellom mat og by nå må fornyes. I følge henne er det en utopi at vi kan overskride skillet mellom by og land, men at det i stedet går an å utvikle forholdet mellom byen og dens omgivelser i en ny retning. Framfor en utopisk ide om fremtidens by, foreslår Steel som alternativ den Sitopiske byen, etter de greske ordene ”sitos” for føde og ”topos” for sted. Hør Carol Stell fortelle om tilstanden i dagens matvareproduksjon, byvekst og sammenhengen mellom utviklingen av disse to områdene i hennes foredrag på TED.
Den danske avisen Politiken publiserte også nylig et intervju med Carol Steel i forbindelse med utstillingen Hungry Planet som nå vises i København.
Representerer Arne & Carlos en trussel for bygda? Foto: Mette Møller
Bygdeforsker Bjørn Egil Flø advarer mot å idyllisere bygda i den grad at dagens befolkning presses ut og trues av “den urbane middelklasse sin ny-rurale livsstil.”
Gentrifisering brukes ofte om tilsvarende prosesser i byene, men har Bjørn Egil Flø rett i at dette også er tilfelle i distriktene? Og er det virkelig en reell fare for at dette vil skje? Les hans kronikk Idylliseringas pris publisert 16. januar i Bergens Tidende. Kronikken finnes også på bloggen Rurale refleksjonar. Bjørn Egil Flø er forsker ved Norsk senter for bygdeforskning.
(Se link til kommentarer til kronikken i kommentarfeltet)
Kjøp t-skjorten av Henrik i Robotbutikken i Bergen.
NRK sendte tidligere i høst dokumentaren Har fortiden vår en fremtid? Som tok opp sentrale problemstillinger knyttet til bygdas fremtid og kulturarven vår.
Programmet er en god introduksjon til noen av grunntankene bak konseptet Lokale og regionale kultur og naturparker. Samtidig er det igjen verdt å spørre seg; er det turisten som skal redde bygda? NRK fremstiller det i alle fall slik, og hadde ikke tatt skade av å presentere en bredere diskusjon med utgangspunkt i de utfordringene de legger til grunn. Se og døm selv Har fortiden vår en fremtid?
NRKs omtale av programmet:
“Hver dag nedlegges åtte til ti gårder i Norge. Om ti år vil halvparten av våre femti tusen gårdsbruk være nedlagt. Norske seterbruk er utrydningstruet. Hundre støler forsvant på ett år. Og landskapet gror til. Når folk og fe rømmer landsbygda, går det ut over kulturarven. Denne dokumentaren belyser utfordringer knyttet til vern av kulturarven og viser hvordan problemer kan løses.”
bilde fra bt.no
“kraftnettet er den eneste delen av norsk infrastruktur som ikke skal planlegges/utbygges i henhold til plan- og bygningsloven.”
Kunne Hardangerkonflikten vært unngått om energisektoren forholdt seg til demokratiske planleggingsprosesser som alle andre? Jan Sandal tok opp spørsmålet i en kommentar i Dagsavsien for en stund tilbake.
Trender knyttet til lokalkultur er definitivt kommet til overflaten, og én person har vært tydeligere enn andre på å promotere, formulere og illustrere den. På tide å finne ut hva dama har å komme med. Dette er ikke et intervju med Li Edelkoort, men det likner veldig på et.
————
Du har uttalt at bøndene er den nye eliten, det passer dårlig med dagens situasjon. Hva vil skje?
Bøndene og landbruket vil bli klodens nye elite. De vil dominere og inspirere, både når det gjelder våre grunnleggende behov og livsstil. Fremtidens bønder vil bekle oss, huse oss, fore oss, sørge for energi og forhåpentligvis til og med helbrede oss. Den rurale og urbane livsførselen vil gro sammen og bli én, og resultere i et omvendt sosialt landskap med grønnere byer og mer moderne bygder.
Så det er ikke bare bygda som urbaniseres, men også byen som ruraliseres?
Design og livsstil vil bli en gjentolkning av det klassisk rurale og man vil finne opp en ny fremtid basert på ideer fra landbrukskulturen: såing, vekst, høsting, have- og landskapspleie, skogspleie, pollinering, kryssavl og fremavling dyr og nye ukjente raser.
Vi vil se vertikalt landbruk inne i de store byene (som de studerer ved Columbia university) og tilbakekomsten av mindre og luksuriøse gårder på bygda for å imøtekomme markedet for ferske nisjeprodukter, mens golde områder på kloden vil bli brukt til solkraftverk og dyrke frem nye former for biodrivstoff.
Er det ikke kun en romantisering over fortiden vi er vitne til?
Merkelig nok så er prosessen faktisk et virkelig avantgarde-oppdrag som strekker seg langt inn i fremtiden, med landskapelige og abstrakte former, sfæriske objekter molekylær belysning og robotaktige hybrider – langt i fra tilbake-til-røttene-bevegelsen fra forrige århundre. Dette er ikke en tilbakekomst for den romantiske eskapisten, derimot en essensiell overlevelsesvilje som tar oss rask inn mot en helt ny fremtid.
I en bemerkelsesverdig og uforutsett inversjon av historien – etter industrialisering, viritualisering og fremskritt – vil verden igjen vende tilbake til kultivering av det som vil være det mest sjeldne og beskattede; jorda!
Det er først de siste årene disse trendene har kommet til overflaten og folk flest er blitt gjort oppmerksom på dem, men ideer og tanker rundt miljø og økologi er vel ikke nye?
Allerede i 1972, som helt nyutdannet designer og trendansvarlig i en forretning, forutså jeg den utviklingen vi nå ser er i ferd med å skje. Her om dagen fikk jeg stukket i hånden et papir med noen punkter jeg allerede den gangen hadde nedtegnet om hvordan jeg så for meg fremtidens kunder ville tenke og handle. I notatet skriver jeg, den gangen bare 22 år gammel, at fremtidens forbrukere i stadig større grad vil ønske å gjøre sine egne valg; at taktilitet ville bli en av de viktigste årsakene til at kundene ville gjøre sine disposisjoner, og viktigst av alt: at vi som forhandlere var nødt til å ta kundens side og kreve av produsentene at de tok inn over seg at det var nødvendig med mer bærekraftige produksjonsprosesser. Det som slo meg da jeg så disse notatene igjen var at dette må ha vært i tiden allerede den gangen; jeg tror ikke jeg var verken spesielt begavet eller intelligent; jeg tror det bare bekrefter at trender er mye mer varige enn vi forestiller oss, og at mange, antakelig de fleste, bare er litt for trege i oppfattelsen av de signalene som til enhver tid er der. Det dette betyr er at den økologiske trenden allerede har rukket å bli et kvart århundre gammel!
Du har blant annet brukt ordene ”ydmykhet” og ”samhold” som stikkord for hvor vi er på vei. Så de nye trendene har ikke kun å gjøre med natur og miljø, det er også en sosial bevegelse du beskriver?
Vi lever hver for oss men ønsker å være sammen. Et eksempel er fremveksten av bondens marked. Vi ønsker å kunne samles og møtes. Vi finner tilbake til hverandre, og både ønsker og har behov for å finne frem til gamle verdier og tradisjoner igjen.
Dette passer dårlig med dagens produksjonsmetoder og markedsstrukturer?
Jeg tviler sterkt på at de globale merkevarene vil fortsette å ha det hegemoniet de har i dag, og jeg tror ikke resten av verden kommer til akseptere at ett land skal styre hva som til enhver til er trendy og hva som ikke er det. Her må det tenkes nytt! De globale selskapene kan ikke fortsette å eksistere uten å stimulere til mer interaksjon med lokale krefter. De vil rett og slett bli tvunget til å gå i dialog med lokale produsenter og lokal kreativitet for å kunne fortsette sin virksomhet. Slik vil dessuten det lokale få større innflytelse på det globale; lokal kunnskap og lokale ideer, objekter og materialer vil slik få mulighet til å nå langt ut over hva de tradisjonelt har hatt mulighet til – og de vil kunne få respons! Vi befinner oss utvilsomt i kommunikasjonens og dialogens århundre.
I forbindelse med Stavanger 2008 Europeisk Kulturby ble du hentet inn som kurator for utstillingen ”A World of Folk”, en utstilling som tok for seg moderne håndverk. Hva var bakgrunnen for prosjektet?
Jeg er utrolig fascinert av formgivning. Keramikk, glass, tekstiler, tre, you name it – I’m a sucker for materials! – Ideen bak utstillingen i Norge var å utforske hvor norsk kunsthåndverk og design står i dag. Norsk design – ja, skandinavisk design i det hele – har aldri fjernet seg fra sin kontakt med naturen. Dere skandinaver har en følelse for naturens former som verken urbanisering eller industrialisering har greid å påvirke.
Hvis du skulle oppsummere erfaringene fra arbeidet med utstillingen
«A world of folk», hva ville det bli?
At den norske og nordiske måten å presentere seg på, kreativiteten, stilen og tankegangen virker forfriskende på meg. Spør du meg, tror jeg det skyldes at man i disse samfunnene i nyere tid har hatt liten erfaring med frykt, i tillegg til at jeg her finner denne unike evnen til å integrere naturen i kulturen på som utgjør det jeg kaller denne regionens DNA, og som i Vesten i dag representerer en sjeldenhet.
En regional og kulturell DNA?
Det ser rett og slett ut til at håndverktradisjonene er bedre ivaretatt i kulturer som befinner seg tettere på naturen enn tilfellet er i størsteparten av Europa og USA, dvs. åpenbart også i land med høyt utviklet industri, teknologi og utdanningsnivå. Jeg tror altså at nærheten til naturen har bidratt til at industrielle prosesser ikke har klart å ødelegge kunnskapen om det tradisjonelle håndverket. I stedet viser denne utstillingen at det finnes en sterk bevissthet om det, og om denne tradisjonens forbindelse til naturen og naturens former. Jeg benytter begrepet DNA om en regions design, eller formgivning; i Norges – og store deler av det øvrige Nordens del – er dette DNA’et oppsiktsvekkende organisk. Slik jeg ser verden i årene som kommer, vil etterspørselen etter produkter som ivaretar materialenes kvaliteter, som gjerne har en regional identitet, som er nettopp organiske, øke som en konsekvens av et stadig mer teknologisert samfunn. Avtrykk av menneskehender kommer til å bli enda viktigere i produksjonsprosessene fremover. Håndens arbeid vil inspirere maskinene. Vi vil leve mer akustisk.
Akustisk?
Verden er i en kritisk tilstand. Stadig flere av oss ønsker en bedre fremtid, og ser at dette må skje gjennom organisk mat, biodrivstoff, håndverk, solenergi mm. Det er dette som er realistisk tankegang i dag, det er ikke nostalgisk og overdrevent romantisk som skeptikerne vil ha det til. Det er dette jeg mener med akustisk.
Er det realistisk å tro på en slik utvikling?
For øyeblikket er jeg optimistisk hva fremtiden angår, til tross for at jeg er fullt klar over at det vil innebære at folk endrer vanene sine, at de innser at de må leve etter mer økologiske prinsipper. Jeg tror at vi vil finne fram til nye og bedre løsninger på produksjon av mat og energi, og i dette arbeidet vil som sagt jordbrukerne spille en betydelig rolle. Jordbruket – og dermed de rurale delene av verden – vil komme til å oppleve en oppblomstring; det vil gå opp for oss hvilken vital betydning jordbruket har for vår eksistens.
——–
Vidløftige tanker om fremtiden fra utlandet der altså. Sitatene er klippet og limt sammen fra diverse tekster og intervjuer med Li Edelkoort, og er godt gammeldags venstrehåndsarbeid.
kilder:
http://thewrendesign.com
Katalogen til A World of Folk
———
Se også Kari Gåsvatns kommentar i Nationen om samme tema, samt Anne Vikens spissferdige kommentar Om Spriket mellom PR og røyndom.
Se også tidligere bloggpost Made in Røros
Blant kyllingene har dét skjedd som Siv Jensen frykter mest for oss nordmenn. Jærhøna er blitt fremmedkulturell i eget rike.
Jordbruket har de siste tiåra gjennomgått en rask utvikling mot færre og mer effektive jordbruksbedrifter. Konsekvensen er ikke bare færre bønder, men også et industrielt landskap preget av monokulturer. Det samme gjelder husdyrholdet. For et par generasjoner siden var den norske kupopulasjonen splittet opp i tredve raser, i dag utgjør Norsk Rødt Fe 99% av melkekyrne. Per Anders Todal skriver i siste utgave av Dag og Tid om vårt genetiske arvesølv og utraderinga av gamle husdyrsorter og kulturplanter:
”Om syndfloda kom att, og Noa måtte hente fram arka for å berge livet på jorda igjen, ville det truleg bli betre plass enn sist.”
Noen lokale originaler er fortsatt å finne, så om du skulle trenge ei geit kunne du jo vurdere å skaffe et par Kystgeit – eventuelt dyrke frem Rød Torstein om det er epler du er ute etter. Hobbybønder og andre med godt bondevett, som mener at høner er en naturlig del av storfamilien har mulighet til å bidra til at Jærhøna får en etterlengtet opptur. Jærhøna er den enesete virkelige norske hønserasen, og egg, kylling og høner kan kjøpes fra genbanken på Hvam i Akershus. (Ei voksen høne koster den nette sum av 60 kr)
Kanskje neste års julegave ikke bare skal være en hvilken som helst geit, men samtidig også bidra til det genetiske kulturminnevernet? Den siste går som en oppfordring til Naturmangfoldsåret 2010.
Kystgeit. Foto: Brit Hareid
Veksø
Den danske stiftelsen Realdania lanserte i 2007 ide-konkurransen Fremtidens landbrugsbyggeri, og nå er de første vinnerprosjektene allerede i gang med å bli realisert (se video fra åpning under)
I alt seks forskjellige prosjekter er under utarbeidelse og forventet realisert.
5 siste kommentarer